Velkommen til min hjemmeside
Mitt navn er Remi Sølvberg og jeg er stortingskandidat for Rødt. Her kan du bli bedre kjent med meg som politiker og menneske – og hva som driver meg til å kjempe for en bedre fremtid for oss alle.
BLOGG
1. Mai - En kampdag
1. mai er en høytidsdag, en festdag – men fremfor alt en kampdag.
Det er en dag for å minnes dem som har gått foran og banet vei for oss. Vi hedrer de kampene som er vunnet, men også fellesskapet som står samlet foran de kampene som fortsatt ligger foran oss. Jeg startet denne dagen i Halden, hvor jeg tok et dypdykk i historien om industribyen som vokste frem rundt Tistedalen. Der fikk jeg muligheten til å løfte frem historien om hvordan den kvinnedominerte industrien førte til at et betydelig antall kvinner ble valgt inn i Halden bystyre allerede i 1901 – det første året det var lov å velge kvinner til offentlige verv. Jeg reflekterte over hvordan arbeiderne på den tiden levde under svært vanskelige forhold.
I Moss knyttet jeg tråden tilbake til møllearbeiderne, som i sin tid gikk til streik og vant frem med kravet sitt om én øre mer i timen. Dette inspirerte andre arbeidere i byen til å organisere seg faglig året etter. I Sarpsborg var det et tydelig engasjement knyttet til motstanden mot vindmølleprosjektet – en sak som samlet mange østfoldinger i gatene og tydeliggjorde deres nei.
Det er utrolig viktig og fint å ha en dag som fortsatt evner å engasjere – en dag som vekker kampvilje i folk. Noen ganger trenger vi nettopp det; å si tydelig fra at nok er nok, og at vi ønsker endring. 1. mai er en slik dag – og den tilhører ikke bare arbeideren, men alle som tror på solidaritet og rettferdighet.
1. Mai appell i Moss - Link
1. Mai i Sarpsborg - Link
Når høyresiden må reddes av staten
Foto: Ihne Pedersen
Høyresiden har i tiår messet om markedets fortreffelighet. Om konkurranse, valgfrihet og en «slankere stat». De har privatisert, liberalisert og konkurranseutsatt, med én underliggende påstand: At markedet løser det meste – bedre og billigere.
Men virkeligheten har vært en annen. For når krisene rammer – når markedet svikter – er det staten som må rydde opp. Gang på gang.
Under pandemien sto vi uten smittevernutstyr. Markedet hadde levert «effektivitet» i form av tomme lagre og null beredskap. Det var Høyres system – basert på just-in-time og minimal stat – som kollapset. Og hvem måtte inn og fikse det? Jo, staten. Erna Solbergs regjering opprettet statlige lagre, overtok innkjøpene og styrte distribusjonen. Plutselig var det fellesskapet som gjaldt igjen.
Så kom strømkrisen. Høyresiden har i årevis vært markedstroens mest lojale disipler, og har ivret for utbygging av et kommersielt kraftmarked. Resultatet? Prissjokk, eksport i blinde og energifattigdom. Da snudde Høyre og Frp – og støttet strømstøtte, eksportregulering og til og med prisinngrep. De som trodde på markedet måtte igjen søke hjelp hos staten.
Og i jordbruket? Her har både Høyre og Frp i tiår krevd kutt i subsidier og tollvern. Likevel valgte de – i hele sin regjeringsperiode – å opprettholde systemet de selv hadde kritisert. Hvorfor? Fordi realiteten er at markedet ikke kan sikre norsk matproduksjon i et land med fjell, fjorder og lange vintre. Det måtte staten til for å holde det i live.
Det er en gjennomgående tendens: Når høyresiden får styre etter eget hode, skjæres det ned, overlates til markedet og svekkes. Og når det hele vakler – da ropes det på staten. På fellesskapet. På oss.
Dette er ikke politikk basert på ansvarlighet. Det er ideologisk gambling – med beredskap, forsyning og velferd som innsats. Og det er først når katastrofen rammer at høyresiden erkjenner realitetene.
Rødt har sagt det lenge: Noen ting er for viktige til å overlates til markedet. Strøm, mat, helse, teknologi, beredskap. Det handler om nasjonal kontroll og kollektiv trygghet. Det handler om å ha et samfunn som fungerer – ikke bare for de som har råd, men for alle.
Mens Høyre og Frp svinger som et siv i vinden, står Rødt fast: Vi trenger en sterk stat. Vi trenger politisk styring av krafta, av matforsyningen, av industrien. Ikke for å være ideologiske, men for å være realistiske.
Og kanskje er det det mest ironiske av alt: At den politikken høyresiden nå tvinges til å føre, er den Rødt har stått for hele tiden.
Foto: Ihne Pedersen
Nei til EU og advarsel mot EUs fjerde energipakke
Den 10. april var jeg på plass i Sarpsborg for å debattere EUs fjerde energimarkedspakke, i regi av Nei til EU. Temaet engasjerte – og med god grunn. Den såkalte “Ren energi for alle europeere”-pakken kan få store konsekvenser for Norge.
Energipakken, som er del av EUs strategi for å styrke det indre energimarkedet og fremme grønn omstilling, inneholder regler som i praksis binder Norge tettere til EUs energipolitikk. Dette skjer gjennom EØS-avtalen – uten at norske velgere får reell innflytelse.
Et spørsmål om suverenitet og demokratisk kontroll
– Dette handler ikke bare om strøm. Det handler om hvem som skal styre energipolitikken i Norge, sa Sølvberg under møtet.
En av hovedbekymringene med pakken er at Norge gir fra seg mer kontroll til EU-byrået ACER (Agency for the Cooperation of Energy Regulators). ACER får en sentral rolle i å overvåke og regulere energimarkedet på tvers av landegrensene – også i Norge. Men ACER er ikke underlagt demokratisk kontroll fra norske borgere.
Strømprisene – og presset på norsk natur
Et annet sentralt poeng i debatten var faren for høyere strømpriser. Når Norge knyttes tettere til det europeiske strømmarkedet, risikerer vi å importere både strøm og europeiske priser. I Sør-Norge har vi allerede sett hva eksportkabler og markedskobling kan føre til – rekordhøye strømregninger for vanlige husholdninger og næringsliv.
I tillegg fører økt press for utbygging av ny kraftproduksjon og overføringslinjer til økende konflikt rundt naturinngrep. Vindkraft i uberørt natur og nye kraftlinjer gjennom lokalsamfunn skjer ofte til tross for lokal motstand.
EØS-avtalen strekkes til bristepunktet
Motstanden handler også om selve rammene for norsk deltakelse i EU-samarbeidet. Flere jurister og fagmiljøer har pekt på at innføringen av EUs energipakke gjennom EØS-avtalen presser avtalen utover sin opprinnelige hensikt. Energipolitikk var aldri ment å være en del av EØS.
Jeg påpekte at vi risikerer å bli mer og mer avhengige av EU – ikke bare økonomisk, men også politisk – dersom denne utviklingen får fortsette.
Kampen fortsetter
Arrangementet i Sarpsborg var del av en landsomfattende kampanje fra Nei til EU for å informere folk om hva den fjerde energipakken egentlig innebærer. Jeg og flere andre tar til orde for at Norge må si tydelig nei – for å beholde kontrollen over egen energi, natur og politikk.
Tennene er en del av kroppen
Remi var 17 mars på tur til Litteraturhuset i Fredrikstad sammen med partileder Marie.
Rødt har lansert kampanjen “Tennene er en del av kroppen” for å fremme en omfattende tannhelsereform i Norge. Partiet argumenterer for at tannhelse bør likestilles med øvrige helsetjenester, slik at det ikke koster mer å besøke tannlegen enn fastlegen.
Bakgrunnen for initiativet er bekymringen over at mange nordmenn avstår fra nødvendig tannbehandling grunnet høye kostnader. Ifølge Statistisk sentralbyrå har så mange som 329 000 nordmenn unnlatt å gå til tannlegen hvert år på grunn av økonomiske årsaker.
Rødts plan innebærer en gradvis innføring av gratis tannhelsetjenester:
1. Etablering av kunnskapsgrunnlag: Før reformen iverksettes fullt ut, ønsker Rødt å samle nødvendig data og utrede hvordan offentlig finansiering kan gjennomføres uten å føre til økte priser eller profitt til private aktører.
2. Reduksjon av egenandeler: På kort sikt foreslår partiet et egenandelstak på 2 500 kroner for alle over 25 år, hvor 40 prosent av utgifter over dette beløpet refunderes. Dette vil redusere tannlegeutgiftene betydelig for mellom 1,1 og 1,2 millioner nordmenn.
3. Langsiktig mål om gratis tannhelse: På sikt ønsker Rødt å sidestille tannhelse med andre helsetjenester, slik at alle får gratis tilgang uten egenandeler.
For å finansiere denne reformen foreslår Rødt en gradvis økning av selskapsskatten fra 22 til 28 prosent innen 2030, noe som anslås å gi økte inntekter på totalt 24 milliarder kroner. Dette vil dekke de estimerte kostnadene for å innføre gratis tannhelse, som ligger rundt 13–14 milliarder kroner.
Gjennom denne kampanjen ønsker Rødt å tette det de omtaler som et “gapende hull i velferdsstaten” og sikre at økonomi ikke hindrer folk i å få nødvendig tannbehandling.
Si nei til amerikanske baser!
Flere organisasjoner, politikere og folk samlet seg til demonstrasjon foran Moss lufthavn Rygge lørdag 15. Mars for å protestere mot den amerikanske basen på Rygge flystasjon. Rødt var godt representert i antall og Jeg hadde gleden av å få holde appell.
I dag står vi samlet i en kamp som handler om mer enn bare forsvarspolitikk – dette handler om Norges suverenitet, om fred i vår del av verden, og om å si nei til en eskalering av stormaktsrivalisering på norsk jord.
Regjeringen har, med svake unnskyldninger om "sikkerhet", åpnet for at amerikanske styrker skal kunne etablere seg permanent i Norge. De kaller det «rotasjonsbaser», men vi vet hva dette egentlig er: Amerikanske militærbaser i alt annet enn navn! Vi snakker om utenlandske soldater, utenlandske våpen, og en utenlandsk agenda som setter Norges interesser i baksetet.
Dette må vi si nei til!
For det første: Amerikanske baser på norsk jord er et brudd med norsk basepolitikk.
Siden 1949 har Norge hatt en tydelig linje: Vi skal ikke ha utenlandske baser i fredstid. Dette har vært en grunnleggende forutsetning for norsk sikkerhetspolitikk, en balanse mellom å være en del av NATO og samtidig ikke unødvendig provosere vår nabo i øst.
Nå ser vi hvordan denne balansen blir skrotet i praksis!
For det andre: Amerikanske baser gjør Norge til et bombemål. La oss være krystallklare: Jo tettere vi knytter oss til USAs militære strategier, jo mer utsatt blir vi i en eventuell konflikt. Norge skal ikke være et framskutt brohode for amerikansk militærpolitikk i Nord-Europa. Vi skal ikke bidra til en eskalerende maktkamp mellom stormakter. Vi skal forsvare vår egen befolkning, ikke gi opp suverenitet til en militærmakt med globale ambisjoner.
For det tredje: Amerikanske baser svekker norsk kontroll over eget territorium. Med disse basene får USA egne "områder" på norsk jord, der de kan lagre våpen, operere militære enheter og gjennomføre sine egne strategier – uavhengig av hva den norske regjeringen mener. Det er å gi fra seg en del av Norges forsvarspolitikk til en stormakt med helt andre interesser enn oss. Dette er ikke forsvar av norsk suverenitet – det er en innskrenkning av den!
For det fjerde: Vi bør satse på nordisk samarbeid, ikke amerikansk militær tilstedeværelse. Norge, Sverige, Finland og Danmark har langt mer å tjene på et sterkt nordisk forsvarssamarbeid, der vi selv bestemmer premissene for vår egen sikkerhet. Vi trenger ikke et militær som styres fra Washington – vi trenger et forsvar som er forankret i norske og nordiske interesser.
Derfor sier vi: Nok er nok!
Vi vil ikke ha en politikk der Norge blir en brikke i USAs globale strategier. Vi vil ikke ha en politikk som setter vårt land i skuddlinjen. Vi vil ikke ha amerikanske militærbaser på norsk jord!
Norge skal være et land som står for fred, uavhengighet og egen råderett. Vi sier nei til stormaktsrivalisering på norsk jord, og vi sier ja til et fredelig Norden, uten fremmede makters militære fotavtrykk!
Bli med i kampen! Si nei til amerikanske baser! Forsvar norsk suverenitet!
Landsmøte
Jeg har vært så heldig å få lov til å representere Moss ved årets Landsmøte. For meg er landsmøtet i Rødt julaften og bursdag på en gang.
I forkant av dette møtet har det vært gode forberedelser, og laget vårt har hatt en rekke innspill til sakene som skulle opp i år. Hovedsaken på årets landsmøte var nytt arbeidsprogram, og en av de sakene der vi har gjort et godt stykke arbeid, var å få en gjennomgående politikk rundt spørsmålet om Klimarabatt. Vi har i dag en Klimarabatt-politikk, men vi mener denne er for puslete - skal vi ha en Klimarabatt som fungere både for folk og klima må den være mye mer kraftfull enn den er i dag. Vi har jobbet for at folk med lave og vanlige inntekter ikke skal bære byrden av det grønne skiftet alene, men tvert imot få en sosialt rettferdig kompensasjon for klimaavgifter.
Jeg er utrolig stolt av den jobben vi har gjort, samtidig som jeg er litt skuffet over at landsmøtet ikke vedtok en kraftfull forsterkning av dagens politikk på dette feltet. Likevel er vi et skritt videre, og vi gir oss ikke – kampen for en rettferdig klimapolitikk fortsetter!
Underkapittelet om Helsepolitikk tok jeg ordet for en offentlig utredning om en assistert trygg og verdig død. Jeg mener denne debatten vil komme uansett og mener derfor Rødt bør være med å sette agendaen i hva en grundig utredning må inneholde. Heller ikke på dette punktet fikk jeg med meg et flertall av Landsmøte dessverre. Jeg ønsker å forandre politikken - da kan man ikke alltid være på vinnerlaget. Jeg tror dessuten motstanden ikke er stor i partiet mot dette, mer det at debatten ikke har vært der. Da er det vanskelig å ta avgjørelser i store etiske spørsmål.
I Strategi og Handlingsplan fikk derimot fullt gjennomslag for å ta inn en tekst som nevner vår skepsis mot NATO og motstand mot Amerikansk baser på Norsk jord.
Foto: Sofie Marhaug
.jpeg?etag=undefined&sourceContentType=image%2Fjpeg&ignoreAspectRatio&resize=847%2B714&extract=0%2B0%2B847%2B634&quality=85)
Folk og kommunene bærer byrden for statens forsømmelse
Dyrtiden har gjort livet vanskelig for stadig flere, og kommunene står i frontlinjen for å hjelpe dem som faller utenfor. På Nav-kontor over hele landet er det sosialhjelp som redder mange fra den økonomiske avgrunnen. Men hvorfor er det kommunene som sitter igjen med regningen, når problemet egentlig ligger i for lave statlige ytelser?
Sosialhjelp skal være en midlertidig nødløsning, men stadig flere trenger den fast for å klare seg. Nesten en tredel av mottakerne får sosialhjelp i tillegg til trygdeytelser som uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger (AAP) – ytelser som rett og slett er for lave til å dekke grunnleggende behov. Regjeringen velger å holde disse satsene nede, og skyver dermed ansvaret over på kommunene.
Allerede i 2023 brukte kommunene rekordhøye summer på sosialhjelp, økningen har fortsatt i 2024, og mange kommuner er nå på bristepunktet. Halden har i Østfold den bratteste kurven når vi ser på økninger i sosialpengene utbetalinger. Kommunen ligger godt over landsgjennomsnittet i sosial hjelp utbetalinger. Dessverre har byen også den dyreste sosialtjenestene når man ser på selve driften av tjenestene i Østfold.
Dette er en direkte konsekvens av at staten ikke gir folk nok å leve av. Når trygden ikke strekker til, må kommunene trå til – med ressurser de egentlig ikke har.
Kommunene har også fått ekstra kostnader på grunn av økt bosetting av ukrainske flyktninger og dyrere levekostnader for folk flest. Samtidig har regjeringen kuttet Husbankens tilskudd til kommunale utleieboliger. Kombinasjonen av lav bostøtte og høye leiepriser gjør at stadig flere sliter, særlig i storbyene, der en toroms leilighet lett kan koste 17.000 kroner i måneden.
Løsningen er klar: Staten må ta et større ansvar. Minsteytelsene for trygdeordninger som AAP og uføretrygd må heves til et nivå som gjør at folk slipper å søke sosialhjelp. I dag er minstesatsen for AAP langt under EUs fattigdomsgrense, noe som gjør det umulig for mottakerne å dekke nødvendige utgifter. Å gi folk et økonomisk grunnlag de kan leve av, vil både gi verdighet til enkeltmennesker og frigjøre tid og ressurser i kommunene, som i dag bruker enorme summer på administrasjon og vedtak.
I tillegg må bostøtteordningen tilpasses de faktiske boligkostnadene, spesielt i pressområder. Kommunene kan ikke fortsette å ta regningen for statens kuttpolitikk. Hvis regjeringen virkelig ønsker å redusere sosialhjelpsutgiftene, må de begynne med å styrke de nasjonale ytelsene. Da vil kommunene kunne bruke ressursene sine der de trengs mest: på å hjelpe folk videre i livet.
Rødt mener at minsteytelsene i velferdsstaten er for lave og ikke tilstrekkelige for å dekke grunnleggende behov. Vi har lenge foreslått å øke minsteytelsene, inkludert pensjon, uføretrygd, arbeidsavklaringspenger og sosialhjelp, med 15 000 kroner årlig for å redusere økonomisk ulikhet og sikre et sterkere sosialt sikkerhetsnett
Dette handler ikke bare om rettferdighet, men også om økonomisk fornuft. Når folk får trygghet og forutsigbarhet, blir det lettere å finne en vei ut av vanskelighetene. Det er en investering vi som samfunn ikke har råd til å la være å gjøre.
Valgkampstart
9. januar samlet valgkampgira kandidater, ledere og styremedlemmer seg til det som må beskrives som årets første store happening med storsamling i Sarpsborg.
Møtet foregikk på Rådhuset og tema var valgkampstart, og hva vi nå skal gjøre for å få det momentet vi trenger for å gjøre et historisk valg for oss i Østfold. Jeg føler meg utrolig privilegert med tanke på hvilken fantastisk gjeng med dedikerte og dyktige personer jeg har i ryggen fram mot dette valget i september.
Rødt er et parti som representerer en tydelig og kompromissløs stemme for rettferdighet, solidaritet og likhet i Norge. Med røtter i arbeiderbevegelsen og et ønske om å bygge et samfunn der alle har like muligheter, har partiet vært en drivkraft for radikale endringer som setter mennesker og miljø foran profitt.
Sammen står vi for en politikk som utfordrer økonomiske og sosiale skjevheter. Vi skal kjempe mot ulikhet og for en sterk velferdsstat der helse, utdanning og grunnleggende behov ikke er avhengig av lommeboken din.
Rødt er mer enn bare et parti – det er en bevegelse som utfordrer maktstrukturer og gir en stemme til de som ofte blir oversett. Deres standhaftige arbeid for en mer rettferdig verden, både lokalt og globalt, inspirerer oss til å tro på forandring. I en tid hvor ulikheten øker, og mange føler seg maktesløse, står Rødt som et troverdig alternativ til det etablerte. Jeg og Rødt vil vise Østfold i tiden som kommer at vi er partiet fullt av håp og handling.
AVISINNLEGG
Bla med pilene, eller klikk på bilde/lenke for å lese på kildesiden.
Et tidlig nei er et tydelig nei !
Sarpsborg står overfor en avgjørende politisk vurdering, og man har truffet et valg: – Kommunen sier ja til å utrede tre vindmølleparker i kommunen der en av dem er en massiv vind- og solpark midt i Skjebergmarka. Rødt var helt klare i sin avgjørelse. Det eneste riktige er å si tydelig nei allerede nå.
Rødt sier nei, og vi mener det er viktig og riktig å si det tidlig, fordi dette prosjektet er feil sted, til feil tid – og med for store kostnader for natur, friluftsliv og miljø.
Planområdet ligger svært nær Isesjø – en av to drikkevannskilder i Sarpsborg. At man vurderer å plassere 13 vindturbiner, hver opp til 252 meter høye, i et skogsområde så nært et sårbart vannsystem, er for oss uforståelig.
Vindturbinene inneholder store mengder plastkomposittmaterialer som ikke kan resirkuleres. Når disse slites ned over tid, og i verste fall knekker, kan mikroplast og giftstoffer lekke ut i naturen – med risiko for langsiktig forurensning.
Vindturbiner inneholder også store mengder hydraulikkolje i girboksen og pitch-systemet. En lekkasje her kan føre til at potensielt over 1000 liter olje går i jorden og med tiden kan forurense drikkevannet. Forurensingsrisikoen knyttet til anleggsveiene i området vil bli enda større.
Skjebergmarka er i dag et populært friluftsområde. Her går barnefamilier på tur, skiløpere og turgåere finner ro og stillhet, og folk henter kraft fra naturen – ikke fra industri. Å gjøre dette til et storskala kraftanlegg, med veibygging, inngrep og støy, er å fjerne noe vi aldri får tilbake.
Derfor er det ikke bare symbolsk viktig å si nei allerede nå, på planinitiativ-stadiet. Det er reelt viktig og er et tydelig signal om vår politikk på dette saksområdet. Et tidlig nei stopper unødvendig videre ressursbruk og signaliserer klart til utbygger at dette prosjektet ikke har støtte i lokaldemokratiet.
Å vente med å si nei til etter hele planprosessen er gjennomført, skaper kun usikkerhet – og det legger press på politikere til å «følge prosessen» i stedet for å ta stilling på verdigrunnlag.
Rødt sier nei til en kraftutbygging som bygger ned natur. Vi står på naturens side, på friluftslivets side – og på befolkningens rett til rent drikkevann og urørt natur. Vi håper de såkalte «styringspartiene» lander på det samme side av historien og tar den eneste riktige beslutning ved neste korsvei – nemlig et klart og tydelig nei.
Et tidlig nei er et tydelig nei.
For Rødt som et sosialistisk arbeiderparti og forkjemper for en rettferdig klimapolitikk, er det avgjørende at landsmøtet denne helga vedtar en kraftfull klimarabatt som reelt både vil bedre økonomien til folk flest og få ned utslippene. Den puslete utgaven partiet har i dag, og som videreføres i programkomiteens forslag til nytt Arbeidsprogram, er verken egna til å redusere utslippene eller forskjellene.
Skal vi få ned utslippene så mye og så raskt som klimakrisa krever, må CO₂-avgiften på selskapene som produserer, importerer og omsetter fossil energi bli mye høyere enn i dag. Bensin- og dieselprisen må gå kraftig opp og forbruket kraftig ned. Og det må skje fort.
Men en slik kraftig økning vil føre til massiv motstand, gule vester i gatene og grobunn for høyrenasjonalisme – dersom den ikke kombineres med fordeling.
Derfor må landsmøtet sørge for å vedta forslagene om en langt mer kraftfull klimarabatt, med en høy og økende CO₂-avgift og en tilbakebetaling til alle som virkelig monner: ‘Den grønne tusenlappen’, tusen kroner i måneden fra første år, som siden øker år for år.
Det betyr en CO₂-avgift som starter på to tusen kroner per tonn CO₂ allerede i 2026, ikke først i 2030, slik stortingsflertallet vil, og som deretter øker årlig med 2000 kroner per tonn. En slik økning i CO₂-avgiften, er hva Statens vegvesen og de øvrige transportetatene, i sin utredning for regjeringa (Klimabaner, 2023) konkluderer med er nødvendig for at Norge skal nå målet om 55 prosent utslippskutt i 2030.
En kraftfull klimarabatt betyr at både klimaet og folk flest vil tjene på CO₂-avgiften – og jo mer, jo høyere den blir. Mens fossilkapitalen og de rikeste med høyt forbruk, vil gå tapende ut. Utslippene reduseres, ulikhetene utjamnes.
En høy og økende CO₂-avgift på fossilkapitalen med full tilbakebetaling til folk, vil også muliggjøre en demokratisk og planmessig nedtrapping av petroleumssektoren.
Å få dette på programmet vil også bety at Rødt, i allianse med fagbevegelsen og progressive politiske krefter ellers, vil presse på for at Norge i de internasjonale klimaforhandlingene under FNs klimakonvensjon, aktivt skal søke støtte til en karbonskatt på internasjonal skipsfart og luftfart, som går til FNs solidaritetsfond for klimatiltak i det globale sør.
Naturvernforbundet og Trondheimskonferansen, med viktige deler av fagbevegelsen, støtter klimarabatt (også kalt KAF/karbonavgift til fordeling, folkebonus og klimabelønning). Det samme gjør partiene SV, MDG og Venstre, selv om de har det til felles med Rødts nåværende klimarabatt at CO-avgiften og tilbakebetalinga er ubetydelig. Også i Ap begynner ting å skje.
Rødt har en historisk mulighet til å gå i front for en klimarabatt som faktisk vil bety noe, både for folk og klima, og dermed kan bli en vinnersak.
OM MEG
Røtter og oppvekst
Jeg ble født den 5. august 1976 på sykehuset i Sarpsborg, men mitt liv begynte for alvor noen dager senere i Moss, i Jøssinggata ved Melløs. Familien min, med far Bjørn Sølvberg og mor Ingri Sølvberg, la grunnlaget for hvem jeg er i dag.
Min far, adjunkt og en dedikert forkjemper for rettferdighet, var aktiv i AKP og organiserte studiesirkler og politisk arbeid. Hans utrettelige engasjement for samfunnsendring inspirerte meg tidlig til å forstå viktigheten av politisk deltakelse og organisering.
Min mor, kunstner og hjemmeværende, lærte meg verdien av kreativitet og uttrykk. Hun slet med nervøsitet og bipolar lidelse, men hennes styrke og kampvilje har gitt meg dyp innsikt i hvordan psykisk helse påvirker oss alle – og hvorfor det er viktig med et samfunn som støtter de mest sårbare.
En ny virkelighet og veien videre
Min pappa, Bjørn – eller Bim, som han ble kalt av dem som kjente ham – var min store helt. Han var en utrettelig forkjemper for rettferdighet og et forbilde for meg i alt han gjorde. Da jeg var 9 år gammel, mistet jeg ham til kreft etter to års kamp. Det var en livsomveltende hendelse som tvang meg til å finne nye måter å forstå verden på – og meg selv.
Min mor, Ingri, var en kreativ og varm person, men hun slet med psykisk sykdom. Livet med henne innebar både maniske perioder og dype depresjoner, noe som lærte meg tidlig hvor komplekst og utfordrende livet kan være. Jeg fikk også se hvor viktig det er med støtte og omsorg i de mørkeste stundene.
Som 17-åring, i 1993, tok jeg et stort steg og flyttet for meg selv. Etter å ha gått på Refsnes og Hoppern skole, startet jeg på videregående, hvor jeg valgte allmennfag med musikk som retning. Det var en tid hvor jeg for alvor begynte å finne meg selv.
Ungdomstid og identitet
På denne tiden var jeg en gutt som elsket rockemusikk, spilte gitar og uttrykte meg gjennom kunsten og kulturen rundt meg. Jeg fikk min første tatovering som 16-åring – en drage – et symbol på styrke og personlig frihet, men da jeg tok den visste jeg ikke at jeg var født i dragens år, det var bare flaks at jeg tok et symbol som senere viste seg å ha dobbel betydning.
Det var i denne perioden jeg begynte å forme min egen identitet. Musikken, gitaren og den nye friheten jeg fant i meg selv, ga meg en følelse av tilhørighet og mening. Samtidig bar jeg med meg de verdiene og erfaringene jeg hadde fått hjemmefra – engasjementet for rettferdighet, kreativiteten, og forståelsen for hvor viktig det er å se og støtte mennesker rundt seg.
Voksenlivet tar form
Etter videregående startet jeg på min akademiske reise med examen philosophicum og begynte på samfunnsvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Oslo. Det var en spennende tid, full av nye ideer og muligheter, men livet tok en annen retning enn jeg hadde planlagt.
Helt siden jeg kunne holde i en blyant, har tegning vært en del av meg. Å uttrykke meg visuelt gjennom kunst har alltid vært en kilde til glede, utforsking og identitet. Denne lidenskapen ble en sentral del av min historie den sommeren jeg fikk jobb hos **Bad Manners Tattoo Studio** i 1997. Jobben som gulvvasker og kaffekoker åpnet døren til en verden jeg bare hadde drømt om, og jeg visste raskt at dette var veien jeg ønsket å gå.
Fra lærling til gründer
Jeg var 21 år gammel og klar for å satse alt på noe jeg brant for. Etter en altfor kort tid som lærling i tatoveringsbransjen, etablerte jeg i 1999 mitt eget firma, **Street Style Tattoo**. Å starte eget firma i en alder av 23 år var utfordrende, men også utrolig givende. Det krevde mot, hardt arbeid og kreativitet – verdier som fremdeles definerer meg.
Gjennom tatoveringskunsten fikk jeg muligheten til å møte mennesker fra alle samfunnslag, lytte til deres historier og gi dem et visuelt uttrykk for hvem de er. Dette arbeidet lærte meg mye om hvor viktig det er å anerkjenne og respektere individuelle opplevelser og uttrykk.
En reise formet av lidenskap
Tiden som ung gründer formet meg både som menneske og som en del av samfunnet. Jeg lærte å stå på egne bein, ta sjanser og håndtere utfordringer med besluttsomhet. Gjennom kunst og tatovering oppdaget jeg hvordan kreativitet kan være en kraft for selvuttrykk, fellesskap og dialog.
Denne erfaringen har også påvirket mitt politiske engasjement. Jeg har sett hvordan muligheter, støtte og frihet til å følge sine drømmer kan forandre liv, og det er dette jeg ønsker å kjempe for som politiker. Alle skal ha sjansen til å skape sitt eget kapittel, uansett hvor de kommer fra, eller hvilke utfordringer de møter.
Den jeg er idag
Disse formative årene, preget av tap, utfordringer og selvrealisering, har gjort meg til den jeg er i dag. Jeg har lært at styrke ikke alltid handler om å vinne, men om å fortsette fremover – med medfølelse, mot og engasjement. Jeg bærer med meg minnene om både pappaen min, som viste meg hva rettferdighet og idealisme er, og mamma, som lærte meg verdien av å aldri gi opp, uansett hvor mørkt det ser ut.
Som stortingskandidat og politiker ønsker jeg å kjempe for saker som reflekterer disse erfaringene: styrking av psykisk helse, støtte til ungdom, og å skape et samfunn der alle får muligheten til å finne sin plass og utvikle sitt potensial.
Familie
I 2012 møtte jeg Ida, og i 2015 giftet vi oss. Jeg flyttet ganske fort inn hos Ida og hadde med meg Marius, født i 2009 med som helgepappa bonus. Sammen fikk jeg og ida, Pernille i 2018. I dag bor vi på Melløs i Moss.
Veien mot politikken
Som barn lærte jeg tidlig at alle har en rolle å spille i samfunnet, enten det er gjennom å undervise, skape eller kjempe for rettferdighet. Oppveksten i et hjem fylt med både intellektuelle diskusjoner og kunstnerisk utfoldelse har gitt meg en unik forståelse for samspillet mellom mennesker, politikk og kultur.
Erfaringene fra min egen familie, og ikke minst mine bekjentskaper og venner historier og erfaringer som ungdom og voksen, har også lært meg hvor viktig det er å bygge et samfunn som inkluderer og støtter alle, uavhengig av bakgrunn, helse eller økonomi.
Det politiske livet
Politikk og aktivisme har vært en del av livet mitt helt fra ung alder. Jeg lærte tidlig hva politikk handler om, både gjennom min families engasjement og gjennom egne erfaringer. Allerede som ungdom var jeg med i **Natur og Ungdom**, hvor jeg fikk mitt første møte med miljøkamp og aktivisme.
I 1994, da jeg var 18 år gammel, stemte jeg for første gang under folkeavstemningen om EU. Det var en opplevelse som gjorde et sterkt inntrykk på meg, og jeg ble enda mer bevisst på viktigheten av å delta i demokratiet. Året etter, i kommunevalget 1995, stilte RV (Rød Valgallianse, nå Rødt) liste i Moss og trengte flere navn. Jeg ble spurt og sa ja – og havnet på den siste plassen av 50 kandidater.
Den siste plassen på lista ble en slags tradisjon for meg. Jeg stod der også i valgene i 1999, 2003, og 2007, selv om jeg i denne perioden ikke var aktiv i politikken. Jeg deltok i noe aktivisme, men brukte for det meste tiden min på å bygge og drifte tatoveringsstudioet mitt. Politikken lå i bakgrunnen, men forsvant aldri helt.
Veien tilbake til politikken
I kommunevalget 2011 stilte jeg nok en gang på sisteplass, denne gangen på plass nummer 33. Men til min store overraskelse kumulerte flere velgere meg opp, og jeg endte som 3. vara til bystyret i Moss. Da fikk jeg en telefon fra Eirik Tveiten, gruppeleder for Rødt i Moss. Jeg husker fortsatt spørsmålet hans:
"Hvem er du? Nå er du min vara – vi må ta en prat."
Den samtalen ble et vendepunkt. Jeg møtte opp på et møte med Rødt, og det tok ikke lang tid før jeg innså at dette var noe jeg ønsket å engasjere meg i. Etter flere år med fokus på kunsten og forretningslivet, tok jeg steget fullt inn i politikken.
Engasjementet idag
Den erfaringen jeg tok med meg fra livet som gründer og aktivist, har gitt meg et unikt perspektiv som politiker. Jeg har sett hvordan politikk kan påvirke vanlige menneskers liv, både på godt og vondt, og jeg har et sterkt ønske om å kjempe for et samfunn som gir alle muligheten til å lykkes.
For meg handler politikk ikke bare om å ta beslutninger, men også om å lytte, lære og jobbe sammen for å finne de beste løsningene. Det steget jeg tok inn i politikken i 2011, har ført meg hit, hvor jeg nå står som stortingskandidat. Men reisen er langt fra over.
Politisk vekst og ansvar
Valget i 2015 ble et viktig steg i min politiske reise. Rødt fikk to representanter i Moss bystyre, og jeg, som var nummer tre på lista, fikk muligheten til å ta plass i helse- og sosialutvalget i kommunen. Egentlig var det en tilfeldighet – en kabal som måtte løses – men jeg takket ja og kastet meg inn i arbeidet.
Helsepolitikk på kommunenivå viste seg å være både utfordrende og givende. Det var en bratt læringskurve, men jeg trivdes med ansvaret og oppdaget raskt at dette var et felt hvor jeg kunne bidra. Erfaringene jeg gjorde meg der, både med å lytte til innbyggernes behov og å finne løsninger på komplekse utfordringer, formet mitt videre politiske engasjement.
I 2016 åpnet det seg en ny mulighet: Etter en permisjonssøknad fikk jeg fast plass i bystyret, noe som ga meg enda større ansvar og innflytelse. Dette ble starten på en mer aktiv politisk tilstedeværelse.
Et lederskap tar form
Ved kommunevalget i 2019 ble jeg gjenvalgt til Moss bystyre, denne gangen i en ny og sammenslått kommune. Jeg fikk også ansvaret som leder for hovedutvalget for helse og mestring. Denne rollen ga meg muligheten til å jobbe mer systematisk med politikk som påvirker menneskers hverdag, og jeg fokuserte spesielt på å styrke de kommunale helse- og omsorgstjenestene.
Som utvalgsleder jobbet jeg for å sikre et trygt og verdig tilbud til innbyggerne, med fokus på å møte både dagens behov og framtidige utfordringer. Jeg erfarte at helsepolitikk handler om mennesker, og om hvordan vi best kan legge til rette for livskvalitet for alle, uansett bakgrunn eller utfordringer.
2023-valget og nye muligheter
Ved kommunevalget i 2023 stilte jeg som Rødt Moss sin førstekandidat. Det var en ære å bli valgt til å representere partiet i en ledende rolle, og med dette tok jeg på meg ansvaret som gruppeleder for kommunestyregruppen.
Denne rollen har gitt meg en ny plattform til å løfte viktige saker og bidra til å bygge et mer rettferdig og inkluderende lokalsamfunn. Jeg ser det som min oppgave å fortsette å kjempe for bedre helse- og omsorgstjenester, et trygt arbeidsliv og et sterkere fellesskap i kommunen.
Hvorfor stiller jeg på Stortinget?
Jeg ønsker å representere vanlige mennesker som deg og meg – mennesker som står opp for landet sitt og familien sin, som bidrar til fellesskapet, folk som trenger en politiker som lytter, en som ser Østfold sine muligheter og utfordringer. Mitt mål er å kjempe for et rettferdig og inkluderende samfunn der alle har muligheten til å leve verdige liv.
Jeg brenner for saker som psykisk helse, felleskapets muligheter og kultur – temaer som jeg ser på som avgjørende for et samfunn i vekst. Gjennom å kombinere min bakgrunn, mine erfaringer og min politiske vilje ønsker jeg å skape endringer som gjør en forskjell i folks liv.
Mot fremtiden
Gjennom min politiske reise har jeg sett hvordan små og store beslutninger kan gjøre en forskjell i folks liv. Fra de første stegene i helse- og sosialutvalget til rollen som gruppeleder for Rødt i Moss, har jeg lært hvor viktig det er å lytte til innbyggerne, samarbeide med andre, og aldri miste fokus på de verdiene som driver meg.
Nå, som stortingskandidat, er jeg klar for å ta med meg denne erfaringen og jobbe for en bedre fremtid for alle. Mitt mål er å bygge et samfunn der hver stemme blir hørt, og der politikken handler om å sette mennesker først.
Jeg håper du vil følge min reise som stortingskandidat. På denne siden vil jeg dele mine tanker, visjoner og opplevelser, og jeg vil gjerne høre fra deg. Sammen kan vi gjøre en forskjell!
- Remi Sølvberg
